Først lykkes gründeren, så smeller formueskatten

2

Mange sitter med inntrykk av at formueskatt handler om hvor mye lettelser man skal gi til de rikeste. Tabloidpressens oppslag handler gjerne om hvor lite betydning et kutt i formueskatten har for folk flest, mens milliardærene blir sittende igjen med milliongevinst. Ser vi formueskatt fra en vellykket gründers perspektiv og Regjeringens fokus på entreprenørskap og innovasjon, er formueskatten direkte ødeleggende.

Jeg har sagt det før, og sier det gjerne igjen; Gründere og milliardærer fortjener ikke den samme skattepolitikken. Det er overraskende få som er klar over hvor ødeleggende formueskatt er for innovasjon og entreprenørskap. I et slikt perspektiv handler det ikke om det er rettferdig eller fornuftig å skattlegge de store og reelle formuene. Det handler om hva du skal ta fra gründere som med stor risiko satser på innovasjon. Hvor mye bør virksomheter som bringer Norge inn i reell omstilling skattelegges? Eller, når er det klokt å skattelegge forsøk på innovasjon?

Først noen tall; Bare 2-3 av 10 som forsøker å etablere en virksomhet kommer ordentlig i gang. Av disse er det så få som 1 av 20 som faktisk lykkes internasjonalt. Disse velykkede virksomhetene leser vi om og heier frem. Dessverre er ofte aksjemajoriteten for lengst overtatt av utenlandske eiere når ferden lykkes utenfor Norges grenser. De nye eierne er kapitalsterke og fremsynte investorer.

Digital Hverdag, Jan Sollid Storehaug

Jan Sollid Storehaug, seriegründer. I dag CEO i oppstartsselskapet Cloudnames AS.

Hva kan vi gjøre for å beholde eierskapet i Norge? All ære til Innovasjon Norge og den starthjelpen de gir til norske gründere. Mitt syn er likevel at vi ikke bevilger eller beslutter oss frem til å bli en gründer-nasjon. Det fremste verktøyet norske myndigheter har til å fremme innovasjon er skattepolitikken.

Regjeringen hevder de satser, men i praksis legger de nye hindringer på løpende bånd for små gründere med liten egenkapital.

Med dagens regler blir gründere som lykkes med sin internasjonale satsing skattelagt på grunnlag av en teoretisk forventet formue som oftest ikke er tilgjengelig.

La oss konkretisere mitt syn med et eksempel; En gründer med briljant idé satser alle sine sparepenger. Gründeren lykkes med å få inn ny kapital fra norske investorer. I oppstarten eier gründeren mesteparten av virksomheten, men så tar de nye aksjonærene stadig nye andeler. Den dyktige gründeren er avgjørende for fremtidig suksess og eier derfor fortsatt en stor andel av bedriften. For investorene er det viktig at gründeren fortsatt er knyttet til selskapet, både som aksjonær og som bærer av selve ideen. Det er derfor svært vanlig at nye aksjonærer skyter inn ny kapital, inngår aksjonæravtaler med gründeren som hindrer eller begrenser gründeren i å selge sine aksjer. På investorspråket kalles dette lock-up avtaler.

På veien mot denne første del-suksessen har det gjerne vært smalhans. Gründeren har jobbet hardt, tatt ut lite lønn og møtt stor velvillighet fra familie og venner som har støttet ideen. Gründeren er fokusert på å lykkes, vil gjerne eie mest mulig av selskapet og går med lett hjerte med på en slik avtale.

LES OGSÅ FØRSTE ARTIKKEL I DENNE SERIEN: 4 skatteskjerpelser som rammer små gründere hardt

Helt uavhengig av den prinsipielle debatten, rammer formueskatten den vellykkede gründeren på en helt spesiell måte. Vi kan – minutt for minutt – se verdien av et børsnotert selskap med likvide aksjer. De sunne børsnoterte selskapene har et reelt marked for aksjene som gjenspeiler egenkapital, historisk og løpende inntjening og forventninger. De færreste oppstartselskaper er likvide, de har sjelden historisk eller løpende inntjening av betydning, egenkapitalen er ny og verdifastsettelsen bygger på forventning til ideen og et fremtidig marked.

I mine mer enn 30 år som seriegründer har jeg operert i et stadig skiftende skattepolitisk klima. Jeg har også erfart store svingninger i verdifastsettelsen av mer eller mindre gode ideer.

La meg gi deg nok et enkelt eksempel fra virkeligheten; I Active24, et av de oppstartsselskapene jeg deltok i oppbyggingen av, erfarte jeg hvilket utslag formuesskatten ga i praksis. Selskapet sto foran en internasjonal lansering i 15 europeiske land. Vi hadde lykkes å få inn 625 millioner kroner til å finansiere satsningen. Selskapet hadde en omsetning på 8 millioner kroner og et underskudd på 18 millioner, men forventningene var store. De var så store at profesjonelle investorer verdsatte disse til over 2 milliarder kroner. Jeg eide fortsatt en betydelig andel av selskapet, men var i likhet med de andre gründerne bundet på hender og føtter og kunne ikke selge én aksje før mange år senere. Lett å forstå fra en investors perspektiv, men ikke forstått av de som utformer skattepolitikken.

Ved siste emisjon var aksjekursen 100 kroner pr aksje. Mine aksjer var verdt svimlende 250 millioner kroner. Så stupte aksjemarkedet og i løpet av kort tid var aksjen omsatt for en tyvendedel. Promblemet var todelt; Jeg så lite til mine 250 millioner, men ble skattelagt for den verdien Skatteetaten mente selskapet var verdt ved årsskiftet.

Gründerne får ofte sjokk. De burde kanskje visst bedre, men i sin streben etter å lykkes, er fremtidig skatt sannsynligvis det siste de tenker på. Skatteregningen kommer og det eneste aktiva gründeren har igjen er sine aksjer.

Forhandlingsposisjonen er svært dårlig, for aksjene har stupt i verdi og avtalene som er inngått tillater deg ikke å selge aksjer. Når avtalene gjøres med skarpsnodde internasjonale advokater er det også en annerledes kynisme enn den vi kjenner fra små norske forhold. Hva skjer? Alternativet til personlig konkurs, for kemneren er ingen enkel kreditor, er å få i stand en avtale om salg av aksjer for å dekke inn skatten. Merk at dette er like relevant om aksjekursen ikke har falt i verdi.

Resultatet av dette er i praksis at gründeren er tvunget til å selge aksjer, ikke for å berike seg selv, men for å betale skatt på en teoretisk forventet verdi. I mange tilfeller blir tragedien komplett når gründeren må ta opp lån med pant i hus og aksjer for å kunne betale formuesskatten på en formue som i de aller fleste tilfeller aldri blir realisert.

I begge tilfeller er det hverken innovasjonsfremmende eller egnet til å beholde gründere i Norge med norsk eierskap.

Små gründere og milliardærer fortjener ikke den samme skattepolitikken

I min første artikkel i denne serien av i alt fire artikler, forklarte jeg hvordan siste skjerpelse fra finansminister Siv Jensen om lån fra eget selskap traff små gründere spesielt hardt. Forhåpentligvis var det gjort mot bedre vitende og blir endret.

I neste artikkel skal jeg forklare hvordan endringer i opsjonsbeskatningen er ødeleggende for norsk entreprenørskap. Finansminister Siv Jensen kan med noen enkle grep i skattereglene for opsjoner (rett til senere kjøp av aksjer) gi startgass for entreprenører og fremme innovasjonen, kanskje også uten at det koster staten en krone.

Er du førstegangsgründer og har en oppstartsbedrift i magen? ta gjerne kontakt med meg på [email protected] eller ring meg på 97512077 om du vi slå av en prat. Uansett hvilken forretningsidé du har, så øker du sjansene om du har en digital strategi fra dag én og er god på nett. Les gjerne min guide «5 steg til en digital strategi som virker» som du kan laste ned her.  Se også «Hvordan verdivurderer du en oppstartsbedrift» som du kan laste ned her

About Author

Jan Sollid Storehaug har 30 års erfaring som leder av norske og internasjonale IT selskaper. Han holder foredrag om teknologi, innovasjon og entreprenørskap og er mentor for gründere. Jan har vært adm.dir og styreleder og deltatt i oppstarten av en rekke IT-selskaper: UNIC, RiksNett, Digital Hverdag, Active24, Dot GLOBAL og Cloudnames AS. I 1984 etablerte han UNIC-Gruppen AS, Norges raskest voksende bedrift på 80-tallet. Jan når du på 97512077 eller e-post: [email protected]

2 kommentarer

  1. Arne Eide on

    Bare det å legge ned Innovasjon Norge og selge ut eiendelene kan finansiere en fullstendig utfasing av formuesskatten i en årrekke, likevel lovpriser du denne satsingen. Staten bør ikke ta disse pengene fra folk i utgangspunktet. Det er tyveri på linje med andre skatter. En ufrivillig betaling med mindre du frivillig er sosialist. Mange bedrifter finansiering i kapitalmarkedet og mange av disse produserer varer folk vil ha mer enn andre varer, om de er små nyoppstartede selskaper eller store internasjonale selskaper er fullstendig irrelevant. Poenget er at de gjør varer og tjenester tilgjengelig og konkurrerer om å gjøre de så billig og bra som mulig. De som ikke gjør det har ikke livets rett og staten bør ikke ta penger fra folk og bedrifter som faktisk gjør dette og gi til disse som ellers ikke vil få det. Det er kompiskapitalisme og masse penger går bort til å lønne påpyntede byråkrater!!

Leave A Reply